Nordlysets himmeldans

Ved horisonten i nordvest gløder et lys med grønnskjær. Lyset pulserer langsomt – slukkes og tennes, og slukkes igjen. Så med ett spennes en bue over himmelen. Så enda en, og flere. Bølger beveger seg langs de langstrakte buene, som om slør av lys blafrer i vinden. Er man heldig, er det et fiolett og rødt skjær øverst og nederst, eller fargene vever seg inn i hverandre. Plutselig stråler det i alle retninger. Lyset slukkes gradvis. Man står i mørket med sin undring.

Nordlys oppstår hyppigst i to ringformede soner 23 grader fra de nordlige og sørlige magnetpolene. Den nordlige sonen går langs kysten av Nord-Norge. Men ved sjeldne anledninger er nordlys sett helt sør ved Middelhavet – av tildels skrekkslagne tilskuere. Den magnetiske nordpolen har beveget seg gjennom tidene, dermed også nordlyset. I sagatiden så man gjerne nordlys ved Grønland, men sjeldent i Norge.

Nordlyset er beskrevet allerede av Aristoteles i «Metereologia». Den norske krøniken «Kongespeilet», skrevet i ca 1230, forsøkte seg på en forklaring: Solen belyste natthimmelen ved verdens kant – og Grønland var jo nærmere Jordens ende.
Det var ikke før kvantefysikken at man fikk en forklaring på det vakre fenomenet. Ved å fotografere nordlysutbrudd fra flere steder, har man kunnet anslå at nordlyset opptrer 80–130 kilometer over jordens overflate.

Det er riktignok solen som er årsaken, men ikke slik man trodde. Ti stadighet kolliderer gasspartikler i solens atmosfære med enorm energi, atomer brytes ned. Elektriske partikler slynges ut i verdensrommet, den såkalte solvinden, plasma bestående av fri-elektroner og protoner. Jordens magnetiske felt bøyer disse partiklene inn i den øvre atmosfæren, der de «tenner» atomer og lager lysspillet vi beundrer med oppadvendt blikk.

Forestillingen vises kun om vinteren når natthimmelen er helt klar. De turistene som velger å reise nordover om sommeren, får nøye seg med midnattssola.

Foto: Stig Einarsen